Møtene ved Stormåsan
(fra en ski- og foto-entusiasts dagbok 20.02.)
Jeg observerte det allerede ved parkingsplassen da jeg så meg tilbake - tåka gir en ekstra dybde og distanse - perspektivene og dybden endrer seg. Jeg kunne skimte de få bilene som sto "langt der nede" i tåka, selv om de kun var 100 meter borte og sto bare en 10-15 meter lavere enn meg.
Eller var det mitt behov for "gå inn i naturen" som spilte meg et puss?
De snøpyntede trærne forsterket denne opplevelsen av dybde i tåka sanset jeg på vei innover. I sekken hadde jeg fotoapparatet med det lille teleobjektivet i et lite enfoldig håp om å få møte tiuren som flere skiløpere hadde støtt på her inne både lørdag og søndag. Jeg så ingen tiur og konsentrerte meg om de tause trærne og poetiske stemningen.
Litt lenger inn tok jeg en avstikker fra hovedløypa. Det er lenge siden jeg har vært i denne delen av marka; ja jeg ble usikker på om jeg i det hele tatt har vært her om vinteren. I så fall har jeg nok hatt helt annet fokus i hodet enn å nyte dette lille flotte partiet over Stormåsan på vei ned til Bispedalen. Stormåsan med sine ranke, flotte furutrær var de første som møtte meg.
Mens jeg jobbet med å finne egnede motiver med teleobjektivet hørte jeg en ung jente spørre borte i skaukanten - "hvor er vi hen"? det viste seg å være to unge tenåringsjenter fra Lillomarka skiklubb som kom opp de brattene bakkene fra Bispedalen og i gode, selvbevisste og trygge tak skled forbi og videre innover. I mitt sinn tenkte jeg at disse har en god start i livet og ønsket at de ville fortsette med denne kraften og dette pågangsmotet videre gjennom livet.
Litt etter kom en voksen kvinne rolig forbi. Vi hilste og jeg ville ikke forstyrre henne i sin podkast eller hva hun hørte på. Senere på dagen møttes vi igjen rett før Sætertjern mens jeg la litt mer skismøring under skiene. Hun spurte om veien til Maridalsvannet. Hun fortalte at hun hadde begynt å utforske Lillomarka nylig. Hun fortalte videre at hun ikke hadde stedsans- noe jeg merket på omtalen av de turene hun hadde gått. Jeg tenkte at dette var bra og modig gjort av en voksen kvinne. Jeg anbefalte henne å ta skiløypa ned til Gryta og Monsetangen. Jeg var ikke mange minutter etter henne og ut fra sporene ved løypedelet ned til Gryta, så det ut til at hun hadde fulgt forslaget.
I nedkjøringen fra Stormåsan kom en mann på min egen alder oppover. Vi hilste i forbifarten og i blikkene vi utvekslet lå det en gjensidig, vennlig respekt og glede over å kunne være en del av dette flotte vinterlandskapet.
Den siste jeg forsøkte å møte her inne var min "kreative sjel". Forstyrret av objektivets feil brennvidde så var jeg nok ikke "helt til stede".
Hilsen en ski- og foto-entusiast