Å være hobbyfotograf i denne byen var lett og samtidig vanskelig. Jeg er og forblir en betrakter i mitt virke som hobbyfotograf.. Spesielt tydelig blir det når jeg fotograferer i slike kulturer hvor det er så mange "møter" å se. 

Med et fotografiapparat i hånden er det lett å tråkke over de grenser jeg innerst inne har i forhold til å gå "tett på". Jeg føler meg som en inntrenger når jeg egentlig vet det vil være noen som ikke ønsker dette, selv om jeg får tillatelse. 

Det blir på mange måter en urettmessig kamp om det "offentlige rom" mellom oss som kommer fra "Europas Kuwait" og de som har sitt daglig virke i denne byen - en unødvendig inntrengen.

Tenk om vi skulle bli "invadert " av turister og fotografert der vi har vårt daglig virke fordi vi har en annen klesdrakt og væremåte", nevnte jeg for en fotokollega.

Det er mange årsaker til at folk ikke ønsker å bli fotografert. Dagsform, livssituasjon og grad av velvære. I mine religiøs-filosofiske funderinger stilte jeg også spørsmål om jeg kan vise slike "anonyme" bilder. Vil fotografiet ødelegge for deres "sjeleliv" hvis jeg presenterer det i et lukket selskap selv om det ikke er mulig å identifisere personen? En ting er det norske og europeiske lovverket, en annen ting er menneskenes livssitusasjon, deres kulturelle og religiøse forestillinger og overbevisinger.

Konklusjonen er- vær tilbakeholden, ydmyk og vis hensyn og kanskje du skal la være, Opplevelsen av "å være til stede" blir også mye større uten et kamera i hånden.

Det er fint å være turist i medina'en i Essaouira. Bo på en hyggelig riad, møte hyggelige mennesker - handle i de trange gatene - nyte god mat  -nyte solnedgangen på bymuren ut mot havet. 

Budbringeren

Dagen vi skulle reise, tok jeg en siste, lille morgentur ut i gatene. Det var tidlig, og kun enkelte av byens egne borgere var på vei til sine gjøremål. Et stykke nede i gaten fanget en hvitkledd skikkelse min oppmerksomhet. Da jeg kom nærmere hilste han stillferdig og rolig. Vi kom i prat- om hvor jeg kom fra - hvor lenge jeg hadde vært her. Han fortalte meg om moskeen som lå inne i kvartalet der han sto. Han fortalte videre om den danske og nederlandske konsulatet som lå i sidegaten og den store riad'en som var under oppføring.

Samtalen kom ganske snart inn på atmosfæren i denne byen; han spurte meg om jeg kjente på den fredfulle stemningen og roen som preget den. Det var som han på sin væremåte ba meg bistå i å formidle dette videre.

Jeg håper turister og fotografer får oppleve denne byen med sin særegne atmosfære også i framtiden og møter folket med respekt og ydmykhet.