På landet

Epilog

Jeg fikk aldri skrevet et avsluttende kapittel. - og det er vel slik det skal være. Opplevelsene sitter i minnet- ørreten som forsiktig lister seg inn på grunnene i Skåpet om kvelden og snapper etter vannløperne på vannoverflaten i  "den grønne lagunen vår". Tjelden som med tydelige rop  gjør sine første flygninger med årets kull. Lengre ute flyr skarven; kanskje den skulle på et kveldstreff med alle de andre skarvene på et skjær midtfjords. Sommersangen fra Småfuglene, den er helt annerledes enn vårens intense kurtiseringer. Deres  ivrige jakt etter mat til nye kull,

Møtene med kjøpsmannfolket - vi prater som om vi hadde vært her hver uke det siste året. Bonden - over 80 år, holder det gående hver dag med sine dagslange prosjekter og utvikler eiendommen videre og ser etter budskapen. Kun søndagen tar han fri.

Jeg hadde en liten tur ut til plassen vår nå i slutten av juli.

Det er å erkjenne - det er stillheten som rår, kun forstyrret av fjerne, kjente stemmer like ved eller en fjern motordur. Måkene er roligere, de sitter på holmene å følger med på avstand hvordan det går med årets kull. Likeens med småfuglene. årets kull er på vingene og gjør sine første oppdagelser i nærområdet.

Kjenne havbrisen nok en gang; høre og se bølgeskvulpene som en gang kom fra havet langt der ute.

Hvilken kraft ligger det ikke i en stille stund?

Og - hvilket parti jeg skal stemme på til høsten - Stillhetens parti.

På landet

«Å dra på landet» er for noen ensbetydende med å reise til en hytte, til familie eller et sted en vender tilbake til hver sommer og tilbringer sommerferien utenfor de urbane strøk.
Minner fra barndommen og nyere tid siger frem i bevistheten med dette idiomet.

Vi kjenner oss igjen - landskapet og husene. Vi vet hva som kreves av innsats på de ulike arenaer. Ritualer skal gjennomføres. Forventningene om de samme møtene og opplevelsene er der. Kanskje blir det noen nye.

Og det er vel dette som er essensen i å være "på landet", blandingen av det gjenkjennbare, det forutsigbare og uforutsigbare - det spontane, sommerritualene, gamle og nye møter og opplevelser; ofte kombinert med praktisk arbeid. Alt i et passende tempo og ofte i en tilfeldig orden. Det er vel dette som er grobunnen for det «gode liv.»

Sjernarøy
Å dra inn til Sjernarøy er som å reise inn i et litterert landskap. Dette vakre, småskala natur- og kulturlandskapet med et aktivt landbruk; et landskap preget av beitematker, voksevillige løvtrær ispedd kristtorn og einer hvor grana nesten er fraværende. Et befriende og lett landskap for en østlending. Krabbeteinene ligger klare utenfor de fleste naust og fiskegarnene er klare til bruk.  

Møtene og opplevelsene er mange

Fuglelivet


Vi er tett på fuglene her på øya. I første rekke sjøfuglene men også småfugl og en sjelden gang fiskeørna. Det er hekketid og de får være i fred. Forrige uke fikk vi en tjeld-kylling nesten opp på trammen. Noen unger har mer utferdstrang enn andre. 

I flere dager har jeg fulgt den enslige måkemora som tålmodig men samtidig utfordrer måkekyllingen til å ta de første svømmetak mellom holmene. I går kveld satt måkemor alene på den nærmeste holmen. Det så ut til at måkungen var blitt borte- hva hadde skjedd? Heldigvis rett før vi la oss kunne vi se måkemor og måkekyllingen på skjæret lengre ute. 

Tidligere i dag var Tjelden innom på det nærmeste skjæret med årets kull. Lengre ute kan jeg se laksanda(?) lære opp sine små.
Under følger noen bilder som illustrasjon på fine opplevelser.

Måkene

Måkene her ute gir et harmonisk bidrag med sin tilstedeværelse, sine rop og elegante flyvninger i ettermiddagsbrisen. De yngre måkene gjerne parvis. Er det en sommerflørt eller en rivalisering på gang?Dette er deres arena.

Krabbefiske


Det er det viktigste sommerritualet her ute. Fiske fisk til teinene, sløye fisken, ut med teinene om kvelden og ta de inn neste morgen. Når vi har nok krabber i samleteinene koker vi krabber på stranden og steller i stand et festmåltid. 


Avslutning
tekst kommer