Om å gå "inn i naturen"

Tidligere i uka hadde jeg en tur til den østlige delen av Maridalen; primært for å kartlegge mulige landskapsmotiver for nå eller senere.

Jeg tenkte tilbake til yngre dager da jeg raste igjennom disse områdene i stor fart - på ski, løpende eller på sykkel og enset knapt naturen rundet meg - fokuset var på underlaget og målene langt der framme.

Denne dagen var jeg var heldig og fikk se hønsehauken. Den kom flygende sør-østfra med solen rett bak og satte seg inn i disse lave tettvoksende granbuskene. Den var for langt unna til å bli fotografert. Etter en liten stund fløy den videre vestover hvor jeg kunne høre en annen hønsehauk kalle.

Jeg ble stående og nyte sola og høre klukkingen av bekken under snøen. Jeg fikk se og høre småfuglenes vårsang i området og nøtteskrikas hese rop. Jeg fikk oppleve sidensvansene som gasset seg med bærene i korsvedbusken.

Fjernt kunne jeg høre byens larm, men den var lett å velge bort.

Det var som både jeg og fuglene kjente teften av vår.