Kråkene på kirkegården

Jeg har en klar oppfatning av at det på kirkegården holder til en kråkegjeng. Av og til har de kråketing i noen høye bjørketrær rett ved der jeg bor. 

Torsdag denne uken - da jeg var på vei hjem fra dagens innsats på frivillighetssentralen, la jeg merke til at flokken kretset og hadde de gøy i vinden rundt spiret på kirken. De koste seg i de kraftige vindkastene fra sør. Når en av de fikk satt seg på spiret forsøkte de andre straks å jage den bort. 

En morsom opplevelse. 

"Et offer for mobbing og kanskje misunnelse", undret jeg.

 Før jeg gikk ned stien til veien der jeg bor, snudde jeg meg for å se om de fortsatt holdt på. Det gjorde de. Dette må jeg forsøke å forevige, fant jeg ut. Jeg skyndte meg hjem etter kameraet og vendte tilbake. Nå satt de i de nakne bjørketrærne og hvilte seg. Var de ferdig med leken? Nei da, de lettet da jeg kom nærmere og fortsatte med leken. De holdt på lenge og i flere omganger, og  jeg  fikk tatt noen bilder av de. Det virket som den gjeveste plassen var på basunens topp.

Den smarteste av de, brukte nebbet til å huke seg fast ved landingen i den kraftige vinden.

Det er tydelig for meg at dyrene ikke bare deler "basis egenskapene" som å innta næring, reprodusere seg, oppfatte hva som skjer - reagere og bevege seg ut fra dette - med menneskene. 

De kan leke, utfordre og løse kompliserte oppgaver.