En historisk reise
18.-22. september- 24
Assosiasjon = "et skattkammer"
Mor fortalte lite fra sin oppvekst (eller var jeg ikke interessert - eller kanskje jeg ikke husker?), så takket være andre sentrale folk i familien, andre folk jeg kom i kontakt med samt egne undersøkelser, kan jeg nå danne meg et første bilde av mors oppvekst, først i Possåsen, senere på Holtet gård i Kilen i Åsnes.
Etter en hyggelig lunch med mine søskenbarn og prat om slekta, gikk ferden i retning av Finnskogen. På veien håpet jeg å få besøke gården hvor mor og mormor bodde fra da min mor var 8 år og begynte på skolen. Det gjorde jeg - jeg ble tatt godt i mot og fikk anledning til å ta en rask titt.
Dag 1
"Mors hus"
Mormor var husholderske på denne flotte gården Holtet i Åsnes. Her bodde mor fra hun var 8 år fram til hun flyttet til Oslo. Dette var i tidsrommet fra 1924 til 1938(?). Jeg kaller det "mors hus" da hun her fikk viktige voksenimpulser med matlaging, klær, skikk og bruk.
Mormor og Inger bodde på et romslig kvistværelse(ca 50 kvm) hvor den store pipa gikk gjennom rommet og holdt rommet varmt på kalde vinterdager.
Gjennom denne døren ser jeg for meg mor komme glad og fornøyd etter skoletid. Hun trivdes på skolen. Hun løper opp trappene (- eller var hun innom sin mor først som jobbet på kjøkkenet?), for å legge fra seg skolevesken før hun løper ut til de andre barna. Da hun ble eldre og begynte på middelsskolen på Kjellmyra, syklet hun de 11 kilometerne fram og tilbake hver dag.
Fra gammelt av var det mye tømmertrafikk over gården. Veien til Sverige skapte stor ferdsel og virksomhet. Fra Åsnesboka bind 1 kan jeg lese at gården "hadde både 4 og 5 hester når det trengtes til lasskjøring og tømmerdrift" på 1920-tallet. "I Drengestuebygningen som ble påbygd i 1921 var det butikk, varebu og to leiligheter."
Det var nok mye "liv og røre" på Holtet gård i motsetning til det roligere livet jeg ser for meg mor hadde som barn i den vakre Possåsgrenda. Det var enkle kår - mor og mormor bodde i en skolebygning på norsk side av grensen, mens mors morfar og mormor bodde over "grensegata" på svensk side. Det var bare noen "ti-talls meter" mellom de. Her ser jeg for meg at barna koste seg. Det var en ku eller to på båsene omkring, noen steder noen geiter og en gris som ble slaktet til jul. og barna fikk boltre seg ganske fritt i naturen så lenge ulven og bjørnen ikke var i nærheten.
Parti fra Possåsen, norsk side. Låven til venstre hører Oppistuen - bruket til mors onkel Tomas og kona hadde. Til høyre ligger Mågstuen. Torpet til mormors foreldre Trångsrud, lå i skogbrynet opp i høyre kant av bildet på svensk side. Riksgrensen går rett bak stabburet.
Møtet med mormor
Det ble et mer "personlig møte" med mormor denne gangen. Jeg var mer forberedt enn da vi fant graven på Södra Finnskogen Kyrka høsten 2018. Jeg var sammen med Marit og to av mine søskenbarn. Det var min fetter som fant den og han roper: "Bjørn - her er graven"! Et sterkt møte - det var som noen "vesentlige brikker" falt på plass. Jeg møtte aldri mormor; hun døde av kreft da jeg var 3 år gammel. Etter at vi fant graven høsten 2018 snakket jeg med en kvinne på telefonen - Anita Johannsson som bodde i Järpliden hvorfra mormors slekt kom fra; det finske slektsnavnet er Lehmoinen, Hun kunne fortelle at mormor kom tilbake til Jãrpliden så snart den 2, verdenskrigen var slutt. Da visste hun at hennes datter var gift og vel etablert i Oslo.
Mormor var bakstekone og reiste rundt og bakte og hjalp til med husholdningsarbeide på de større gårdene og brukene omkring i Solør og Vãrmland. Anita fortalte at Haldis var en sterk, morsom kvinne som fortalte gode historier fra de steder hvor hun hadde vært og bidratt i husholdningen i forbindelse med jul, selskaper og andre anledninger. Dette fikk jeg bekreftet fra annet hold på denne turen.
Tomas Mårtensson, håndverker
Tomas var mormors farfar og med det mors oldefar. Han hadde sitt flotte torp med snekkerverksted og smie rett nede i bakken for Possåsen- knappe 2 km fra Jârpliden. Han eide dette torpet - nå er eieren Bertil Augustsson som jeg fikk oversendt dette slektstreet fra.
Jeg kan se for meg at Ole Embretsen II den gangen han måtte få bistand fra Tomas Mårtensson med husken( smal slede brukt ifm tømmermerking) en gang på 1850-tallet. Husken fikk seg en kraftig smell ned bakken fra Possåsen på det glatte vinterføret. Ole var på vei fra Sønsterud og var innover i disse trakter for å gjøre forretninger, slik både hans far og farfar hadde gjort. De hadde virket som skogeier og tømmeroppkjøper. Ole Embretsen II beskrives som en opplyst mann med mange jern i ilden, skapte nye arbeidsplasser og gjorde mye for lokalsamfunnet rundt Sønsterud. Sønsterud var et bygdesentrum ifølge Åsnesbok I.Det var kanskje derfor han fôr litt ukonsentrert ned bakken forbi "Tomas-gården".
Ole Embretsen II døde kun 54 år gammel. Han var bror til Arne Embretsen, min oldefar.
The Wall (dag 2)
Fra Possåsen og en hyggelig prat med en annen som har sin slekt herfra, gikk ferden til Lillehammer hvor planen var å møte en som har skrevet mye om Possåsen, dagen etter. Slik gikk det ikke denne gangen, men jeg fikk derimot en flott tur i Ringebu fjellet i det nydelige septemberværet med 20 grader i skyggen. Herfra finner du en historie under siden The Wall.
Gruvesamfunnet på Røros (dag 2 og 3)
Gruvesamfunnet på Røros er så mye mer enn tettstedet Røros med slagghaugene.
Denne gangen fikk jeg anledning til å være tilstede på Rørosvidda med fortellingene til Johan Falkberget som bakteppe. Jeg kunne se for meg hvordan de første gruvearbeiderne kom opp fra dalene omkring til Storwarts gruver for å søke seg jobb. Jeg fikk assosiasjoner til våre første oljearbeidere i Nordsjøen. Hvordan var turnusen til gruvearbeiderne mon tro. og det var vel ikke mye "HMS" den gangen?
I bergstaden kunne jeg se for meg hvordan ungene løp gjennom smugene.