Blunda och se

nedtegnelser fra påsken -24

Jeg  har nok tøyd dette viktige rådet fra fotograf Christer Strömholm på flere måter i disse nedtegnelsene. I utgangspunktet tror jeg Strömholm mener å lukke øynene for å ta inn en stemning gjennom andre sanser enn bare gjennom det fotografiske blikket. Her har jeg også tatt med egne minner og tanker fra de scenene jeg opplevde i påsken - 24.

Vel framme. 

Robåten er snudd og satt på vannet i skumringen. Det regner lett og i det fjerne kan vi skimte snøfjellene som vinker farvel for denne gang.

Vi lesser om bord maten og det vi har med oss.

Sterke hender tar grep om årene. Ungdommen får vist sin kraft.

Vi ror inn i vårt rike.

Morgenene er fredfulle.

Den blinkende sjøen med lette dønninger og florlette bølger  som skifter fra blått til gull og etter hvert til sølv etter hvert som solen titter fram mellom skyene.

Mens jeg sitter slik og ser utover, flyr ung-ørna forbi vinduet. Den blir jaget videre av måkene ute på holmene.

Sterke og varme hender tar grep om å årene 

Dette har hun gjort før. Vi skal til kjøpsmannsfolket samt hente ved hos bonden.

Kjøpmannsfolket er som alltid på plass. Blide og hyggelige - som om vi er gode venner.

Bonden likeså. Hilser oss stødig og med et godt blikk tar han oss imot. Vi får med oss det vi trenger av ved. Det er av andre grunner tatt slutt på veden dette året.

Det er en egen ro her ute - en ro vi ikke finner I storbyen. 

Vi kjenner at vi lever her ute!

 - Her ute med et vennlig folk, praktiske oppgaver og gjøremål. Et enkelt liv.

I dag er det mine hender som ror.

Jeg ror over til Kyrkjøy. Øya med den vakre, lille kirken fra 1636 hvor vi finner graven til Alfred Hauge, en dikter og forfatter av Cleng Peerson , Året har ingen vår, og mye annet.

""Året har ingen vår" er ei bok som ein kunne ønske mange ville lesa - og la seg skaka av. Boka er velskreven, og alt anna enn kjeisam. Alfred Hauge har hjartelag, menneskekunnskap, og ein godmodig, avvepnande humor." Dette skriver Aasta Holt i Friheten 1948.

Lenger inn er Bjergøy. Herfra kommer  Berge Furre - politikker, teolog, historikker - språkmann - en bauta  og hedersmann i det norsk samfunnsliv.

Jeg går i land i bondens rike. Jeg skal «blunda och se» hva jeg finner.

Jeg vandrer inn i Løytnant Thomas Glahns rike. 

Jerpa letter stille, svarttrosten sitter lavt og flyr ut fra sine skjulsteder med skvatrende lyd. Grønnspetten hamrer hardt på en orelegg. - får et glimt av rødstrupen. Tråkene etter rådyrene og spisemerker på gråoren - hvitveisen og kusymra som begynner å dukke frem. 

Over Eikåsen svever ørneparet.

Skrentene opp til Eikåsens topp skaper assosiasjoner til Vormeli  -en gang en liten gård dypt ned under Horrunganes tinder. På tidlig 80- tall gikk jeg sammen med et vennepar turen inn fra Vetti - ned Kyrkjestigen og oppetter langs og delvis i Utla. Det var den drøye bakken (med et skrekkinngytende navn ikke husker)  opp på andre siden av Utla mot stia mellom Vetti og Skogdalsbøen, som hele tiden lå i bakhodet. Denne skulle jeg forsere alene dagen etter. Jeg måtte vende hjemover mens de andre dro videre innover i fjellheimen.

 Rådyrstiene 

minner meg om turen tl Slogen og derfra over snøbreen og så utover eggen mot Urke jeg og min eldste sønn gjorde på midten av 80-tallet: 

Vi krysser snøbreen nedenfor toppen. Jeg er litt spent om det kan være en dårlig snøbro over en bregleppe vi ikke ser. Jeg tar min forhåndsvurderinger mht terrengets beskaffenhet. Det går bra. Målet er å følge fjellryggen utover mot Urke hvor vi har leid en campinghytte. Ryggen er kupert og jeg vet ikke - ei heller kan jeg se, om vi vil støte på hamre eller stup underveis. Spennende var det! (Det var ikke internett og instagram den gangen) 

Nede ved skoggrensen der ryggen går ned mot Norangsfjorden, finner vi det jeg tror er en sti. Den bukter seg i sikksakk nedover i den tette bjørkeskogen; vel mye til å være menneskeskapt tenker jeg etter hvert. Så går det opp for meg at det er hjortestier vi forsøker å følge. Etter en stund forsøker vi å gjøre noen shortcuts og bakser oss nedover i den tette løvskogen. Vi var nede ved campingsplassen ved 10-tiden om kvelden.

Vel nede ved robåten igjen

Denne gangen handler det ikke om å ta enkelt-bilder av eksotiske eller sjeldne sjøfugl.

Det er scenene med laksendene, kvinanda og de andre artene mellom holmer og skjær som besnærer. Enkeltvis eller i mindre grupper flyr de mellom holmene med ulike takt-vingeslag. Det er nok tid for kurtisering og rivalisering nå. 

Et sangsvanepar flyr forbi - de  holder  sammen livet ut. 

En enslig måke sitter på holmen rett utenfor brygga. Er det den samme måka som jeg fulgte i fjor sommer?